Mitt barndomsrike

”Bedre sent, enn aldri” heter det. Her kommer et siste blogginnlegg fra vår sommerferie i Nord-Norge.

Å komme kjørende rundt Nordnesodden og se min hjemplass på andre siden av fjorden åpenbare seg er alltid en magisk følelse. Å komme kjørende rundt Nordnesodden og se min hjemplass på andre siden av fjorden åpenbare seg MED vår lille sønn i bilen var enda mer spesielt. I Kåfjord har jeg vokst opp og nå skal jeg ta med vår sønn på ferie til mitt barndomsrike. Her har jeg tatt mine første vaklende skritt med ski på beina og mange år senere tatt de første telemarksvingene ned flotte fjellsider i puddersnø og vårsol. Her har jeg fått mitt første gnagsår og kjent beina svikte lett av høyden. Her har jeg testet fiskelykken på en blikkstille Lyngenfjord i midnattssol. Minnene er uendelige. Nok til å fylle en egen blogg. Men nå er det nye eventyr som venter og denne gangen med Birk som turkamerat.

Dagene i Kåfjord gikk fort. Som vanlig altfor fort når man har det artig. Været viste seg fra sin beste side og vi fikk noen små fine friluftsopplevelser. Birk fikk smake på sine første bær og syntes både moltebær, krøkebær og blåbær var surt, men spennende.

Birk fikk seg et ordentlig dåp, det vil si dypping av føtter i Lyngenfjorden. Det synes han var så kaldt at han måtte skrike, men det var verdt det for nå kan han kalles ordentlig nordlending også.

Sist men ikke minst så fikk Birk være med å se på den nye spektakulære hengebrua i Kåfjorddalen. Det var en luftig og mektig opplevelse. Birk lot seg ikke imponere over utsikta og tok seg istedenfor en liten lur i bæreselen.

Nå har høsten kommet og helt andre eventyr venter. Nye blogginnlegg kommer…