Fire dager i kano og på dressin i Dalsland byr på mange opplevelser og jeg vil gi dere en smakebit på to øyeblikk som viser hvor konstrastfullt et liv på tur er.

Dag 1: Strax innan det brakar loss ordentligt första gången. Några minuter efter att bilden tagits sitter vi hopkurade på land i en liten glänta och hoppas att blixten ska välja något högre än oss att slå ned i…

Det er dag 2: Vi har padlet en kort formiddag og padler i land på en øy i sjøen Västra Silen og solen varmer oss i ryggen. Mens far og sønn utforsker øya lager jeg lunch som er pannekake med mørk sjokolade og banan, en riktig luksus-lunch ute på tur. Mens jeg produserer pannekake etter pannekake ser jeg med viss bekymring svarte skyer som nærmer seg med stormskritt. Når jeg roper; “Fredrik! Kom å slå opp tarpen, det blir dårlig vær!” hører jeg det første braket. Tordenvær er på anmarsj og nå gjelder det å være effektiv.

Når siste pluggen til tarpen er i jorden og den siste pannekaken er ferdigstekt kommer de første regndråpene. Lunchen må nytes under tak, men turfølget er fremdeles optimistisk og ser fram i mot videre strapaster på ettermiddagen, bare det her tordenværet får passere. Det begynner å regne mer intensivt og vi kryper sammen under tarpen mens smell etter smell følger hverandre. Når vi konstanterer at NÅ kan det ikke regne mer intensivt, jo da øker kraften i regnet. Regn blir hagl og tordenværet har ingen ende. Rundt tarpen danner det små elver av regnvannet og det spruter opp jord på oss når regnet treffer bakken. Birk burde ha sovet formiddagsluren sin for lenge siden, men i håp om at tordenværet skal gå over venter vi på han skal få sove på ettermiddagen når vi padler dagens siste etappe.

Tordenværet gir seg ikke og stemningen i turfølget begynner å bli trykkende. Fredrik tar oppvasken i regnet mens Birk og jeg kryper sammen under tarpen. Da sprikker det til slutt for Birk. Gråtfull og trøtt river han seg ut av mine armer og går ut fra tarpen og rett ut i regnværet. Han har fått nok og vil bare sove. Etter to runder med “Vem kan segla förutom vind” akkompagnert av torden og regnet som øser ned, sovner han i mine armer. Mens Fredrik i stillhet slår opp teltet holder jeg rundt Birk som sover tungt og jeg får en liten kris. Hva holder vi på med og hvorfor drar vi med Birk på det her?

Dag 2: Perfekt diskväder!

Dag 2: Till slut slocknar Birk. Tarpen är nog den bästa prylen vi har i packningen!

Dag 2: Efter regn kommer solsken sägs det. Sen kom det regn igen, och sol, och regn…

Det er dag 4: Vi har hatt to dager med strålende vær og vi har kunnet nyte livet på tur. Vi har badet i sjøen. Plukket kantareller, blåbær og tyttebær. Vi har sett beverhytter, røyskatt, traner, storlom og andre spennende fugler. Vi har padlet lange strekker på sjøen Västra Silen og er nå i Svärdlången. Jeg er imponert over Birk på 2 år som i vanlige fall er en aktiv gutt som sjelden sitter stille, men som nå har vist seg å være en tålmodig kanopadler. Vi har synget sang på sang, pratet og flirt, og så har vi vært stille sammen. I blant sitter Birk i mitt kne, men mest sitter han på et eget sete og har en egen paddel som han kan leke med. Han sovner lett i mine armer i kanoen når det er tide å ta seg en formiddagslur. Han pussler meg i håret og ber meg om å synge “Vem kan segla förutom vind” eller “Balladen om Fredrik Åkare och Cecilia Lind” gang på gang. Når han har sovnet legger jeg han forsiktig ned i bunnen av kanoen mellom min føtter og så kan jeg fortsette padlingen sammen med Fredrik.

Dag 3: Rise and shine! Vi vaknar till strålande väder, men vågar vi hoppas att det håller i sig?

Det er vi tre og vi er på tur og vi har det så fint sammen. Om stikkord for dag to er frustrasjon og tordenvær, er dagens stikkord harmoni og lykke. Vi har tid til hverandre og det er ingenting som distraherer oss slik at vi mister kontakten med hverandre. Ingen telefonsamtale som må ringes, ingen mail som må svares på, ingen regning som må betales. Vi er her og nå og vi får en pause fra hverdagslivets må-gjøre-lister.

Dag 3: Det höll i sig! Hela vägen hem faktiskt.

Mens vi nærmer oss sydspissen på Svärdlången og vårt eventyr nærmer sitt slutt spør jeg Birk; “Om du får velge, vil du være hjemme og leke med lego eller vil du være ute på tur og padle kano?”. Da svarer Birk; “Eg vil kose med bevern!”.

Friluftsliv med barn er kontrastfullt og været påvirker både de voksne og de små. I blant undrer man over hva man holder på  med og hvorfor man så absolutt skal dra barn med på tur. Men sitatet om beveren tar jeg som et tegn på at friluftslivet også beriker Birks liv. Man må ikke nødvendigvis dra på de lengste og mest ekstreme eventyr, det gjelder å finne en balanse mellom de voksnes drømmer og ambisjoner og hva som er lagom for barna. Man må våge å følge sine drømmer, og i slutten trur jeg at både vi som voksne og våre barn får noe fint ut av det.

Dag 3: Solen har precis gått ner och Elisabeth funderar över livet. Det är kontrasterna som gör livet spännande – sol mot regn, vardag mot äventyr!