Pannkakstårta er smaskens!

For et år siden, 2 mai kl 20.57 ble jeg mamma for første gang. Jeg hadde ingen aning om hvordan livet mitt skulle bli som mamma. Nå sitter jeg her et år senere og med så mange fine opplevelser i minnet og så mye mye mer erfaren. Ferdigopplært blir man aldri, men jeg har vokst inn i mammarollen. Og vi har vokst sammen som en familie.

Ute skinner kveldssolen på husfasadene og trærne er fulle av små grønne blad. Bjørka blomstrer. Birk sover. Pappa Fredrik klatrer. Det er på tide å filosofere over livet som “friluftsmamma”.

Jeg husker i fjor når jeg gikk min første tur ut i vårluften som mamma. Klærne var flekkete av råmelk, håret sto litt til alle kanter, men oj så stolt! Birk sov på pappas bryst i et bæresjal og vi hadde vært foreldre i et halvt døgn. Aldri hadde jeg sett verden så klart og tydelig. Aldri hadde jeg sett så fine kirsebærblomster. Aldri hadde luften vært så klar og ren. Det var som å bli født på nytt. Følelsene var så sterke og jeg var her og nå.

For en kontrast til hverdagen vi lever nå! Det er lett å stresse seg opp i en hverdag hvor man skal gjøre alt, og gjerne alt samtidig. Det er lett å glemme hvor fint det er å leve her og nå. Ikke alt handler om i morgen og hva som skal skje om et år…eller om tre. Barn har den fantastiske egenskapen at de påminner oss om at livet pågår i dette øyeblikket og ikke i morgen.

Når man drunkner i alle planer og ambisjonene blir litt for høye, det er da man skal legge alle planene om å rydde og vaske på vent og kaste seg ut i eventyret der ute. Lange turer er fantastiske, men igjen må jeg oppmuntre alle til å dra på korte utflykter også. I dag hadde vi en slik fin utflykt. Birk og jeg på sykkel med Malin og Theo som turkamerater. En sykkeltur i ettermiddagssolen med eneste ambisjon om å være ute. Veien ledet oss til Delsjön hvor det ble stopp for å strekke på beina og titte litt på fuglene før vi snudde syklene og dro hjem igjen.

Hver ettermiddag de siste ukene har jeg tatt slike småturer sammen med Birk. Inne blir vi bare trøtt og lei, og ute finnes det så mange små, fine eventyr. Titte på maur som kryper på steiner, kjenne på barken på et tre, se ettermiddagssolen farge verden rød. Jeg må i blant påminne meg selv hvordan jeg opplevde verden når jeg var nybakt mamma. Og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke glemme det. Det er ute i naturen jeg opplever det sterkest, og det sammen med Fredrik og Birk. Et år har gått og jeg håper vi har mange mange spennende år forran oss.

Men i dag er jeg her og nå.

 

Gratulerer med dagen Birk!